At A Glance
Author	Arnold S
When	Two years ago
Artist	my self
Studio	at home
Location	Norway

Hva er det som gjør at en ring i brystvorta pirrer så mye?

Etter å ha hatt en piercing i brystvorta i flere år, riktignok noe "on and off", så blir jeg ennå like mye opphisset over den. Riktignok går opphisselsen over etter en stund, men så kommer den tilbake igjen. Jeg dagdrømmer stadig om et nytt smykke å sette i hullet, og selv om det heller ikke blir gjort noe ut av det, så er også den drømmen resirkulerbar: Den gir spenninger i hele kroppen, den gjør meg mer glad i meg selv og opphisset. Det samme gjelder dette "on and off"-forholdet jeg har til piercingen min. Etter noen dager tar jeg ringen ut og lar hullet seile sin egen sjø for en tid. Men det går ikke lenge - kanskje noen uker - før jeg igjen får lyst på 2 millimeter med stål der igjen. Og når ringen da, etter litt motstand og med en liten smerte, glir igjennom mitt horisontale hull, så kjenner jeg varmen og spenningen igjen, nesten like sterkt som første gang, da nåla kom ut på den andre siden og hadde skapt min egen lille hemmelighet.

Hva er det da som gjør at en ring i brystvorta pirrer så mye?

- Det er ikke så mye det estetiske ved den. Jeg er en mann midt i 30-årene som har piercet meg selv og holder det skjult for venner og verden utenfor. Den eneste som vet er kona mi og Gud. Riktignok tror kona at piercing-tiden min nå er forbi, siden jeg offisielt har sluttet med ring der og ikke fortalt at jeg ofte setter den inn igjen når hun er på jobbreiser og sånt. (Det er i grunnen underlig at hun ikke merker at b-vorten ser litt merkelig ut forsatt?) Men det kan i alle fall ikke være bare utseende som pirrer. Jeg synes for eksempel ikke at piercing i brystvorta på andre menn er pent, heller tvert om. På pene kvinner er det jo som regel et forskjønnende element, i alle fall om det er nøkterne dimensjoner på metallet og at kroppen ellers ikke er overhullet. (Beklager til dere jenter som har veldig mange piercinger i ansiktet og ellers: Jeg liker ikke det! Men dette er jo smak og behag, og jeg liker det litt skjult og diskret.) Jeg liker dog synet av min egen stålring, og det er viktig. Men utseendet er slett ikke hovedårsak til min opphisselse over den.

- Det er heller ikke bare den gode kløen ringen gir når den beveger seg under skjorta, eller når jeg drar i den, som skaper pirringen. Selvfølgelig er det godt, det tror jeg at alle kan tenke seg! Jeg ante i alle fall at dette måtte være behangelig den kvelden da jeg stod på badet med en tykk synnål i høyre hånd og en vinkork i den venstre og begynte å trykke nålen gjennom brystvorta. Til og med å hulle vorta var godt på en vond måte. Jeg har etter at hullet er grodd noen ganger festet et lite hjerte av blå stein i ringen slik at det beveger seg mer under fysiske krumspring. Det er særlig behagelig å jogge når både ringen og hjertet hopper opp og ned i takt med stegene og drar i vorta. Men det kan også gå en lang stund (dagevis) uten at jeg merker ringen i hele tatt, ikke trekker den vorta i særlig grad nedover, ikke kiler den ømt, ikke gi den stadige meldinger om at den er der. Og likevel pirrer det å ha en ring der.

- Mest av alt tror jeg gleden ligger i å vite at dette er min lille hemmelighet, min uskikkelighet i all seriøsitet, min voldsomhet i å ha påført meg selv et realt nålestikk i den følsomme brystvorten. Piercingen er noe mine foreldre og søsken ikke vet om, og heller ikke ville ha godtatt (tror jeg.). Og menneskene jeg treffer på jobben aner ingen ting: De vet ikke at jeg selv har laget et nydelig hull vannrett gjennom høyre brystvorte, og at jeg har satt en ring igjennom den. Jeg tror også at de umulig kan tenke tanken at jeg har slike tilbøyeligheter, og det er jo slik med flere at oss som av og til klikker oss inn på www.bmezine.com - dette er en hemmelighet.

- Det at dette er en hemmelig er vel samtidig det vanskelige, siden jeg (som sagt) må ta ringen ut og sette den inn ved jevne mellomrom; på badestranda, ved enkelte treningsøkter, ved anledninger hjemme og i jobb. Jeg er litt nervøs for å bli avslørt. Men kanskje jeg egentlig håper at en dag skal flere få vite om ringen, bli kjent også med den tøffe og ukjente Arnold S, han som har ring i brystvorta. Kanskje jeg en dag oppjusterer smykket til en gullring, noe større dimensjoner, litt tyngre kule: Tanker pirrer meg. Kanskje jeg da skal bære den i full offentlighet, med florlett skjorte, eller rett og slett uten? Jeg vet ikke? Men helt offentlig vil jeg i alle fall ikke at den skal være, for dette prosjektet er min egen store hemmelighet. Og det er vel det som kanskje pirrer mest og gir mest glede: Hemmeligheten.

Skulle jeg nå anbefale noen å ta bare en piercing, så måtte det blir i brystvorta: Ikke fordi jeg har prøvd andre steder og kan sammenlikne, men fordi min ring er god og pirrende. Og den kan skjules for alle andre enn meg selv, kanskje kona og Gud. Men da bør du ikke gjøre som meg, å hulle selv. Det kan være farlig og gi et dårlig resultat. Gå til en god piercer. Det skal jeg gjøre om jeg skal ha et hull til. Pierceren kan vel også holde på en hemmelighet?