Det å bli voksen begynte på en kjip måte i mitt tilfelle. Jeg var treg i avtrekket på hormonsiden, og litt for mye å ta i alderen fjorten til søtten. Dette betyr jo egentlig ingenting som mor og far gjerne sier, men i praksis betyr det at en blir valgt sist både på fotballbanen og på klassefesten. Jeg begynte åt rene ganske mye hardere som søttenpåring og tjenestegjorde som tyveåring i forsvaret i en avdeling som setter "særskilte krav til vilje, motivasjon og utholdenhet" Hatet militæret mye fordi jeg hater regler og å få ordre, men ble en del av et brorskap som gjorde ganske fysisk og psykisk utfordrende ting sammen. Fikk vennskap der som er tettere enn noe familiebånd den dag i dag. Jeg gikk på en måte fra null til hundre i fysikk og psyke på noen få år - mye med hjelp av mine kamerater i laget. Vi opplevde mye kjipt sammen og vi opplevde mye gøy sammen. Jeg fikk sansen for det å krysse grenser, mye fordi min manglende fysiske form som tenåring har gitt meg et behov for å vise både fysisk og psykisk styrke. Det var deilig å dimme - det var trist å dimme. Det hender jeg savner lagfølelsen og mestringen vi hadde den dag i dag - over ti år senere. Hva har så dette med piercing å gjøre? Vel jeg kommer til det om noen linjer...
At A Glance Author anonymous Contact anonymous@bme.anon When Five years ago Artist Husker ikke Studio Husker ikke Location Et sted på Grønland i Oslo Utover nittitallet prøvde jeg fallskjermhopping, dykking, fjellklatring, osv. Jeg løp to-tre mils turer, ikke fordi det var så gøy, men fordi jeg likte å presse meg helt opp mot smerteterskelen. Jeg visste ikke at piercing bortsett fra ører og neser fantes før internett kom ca 1994. Plutselig så jeg noe jeg syntes virket hel sinnsykt skummelt. Jeg så jenter og gutter med ringer og barbeller både her og der. Jeg syntes det så kult ut og jentene med ringer oppe og nede tente meg - det var noe nytt, men i spenningen følte jeg også på noe annet. Jeg følte meg nærmest litt kvalm - ikke fordi jeg syntes det så stygt ut, tvert i mot - men fordi jeg var så sinnsykt redd for nåler. Gutta i laget lo godt av meg en gang vi var hos legen og skulle ta blodprøve. Jeg så ut som et lik og grua meg fælt med et fjes som varierte mellom grønt og hvitt, men l denn pirrende følelsen i magen når jeg tenkte på egen og andres piercinger ga seg ikke.
Jeg hadde på slutten av 95 skikkelig lyst på å pierce meg,men var grusomt nervøs for det å bli stukket av en nål av en skitten og hasjrøykende "Hippy". Jeg hadde sett bilder av infiserte sårskader på sanitetskurs i militæret og hadde stor respekt for hygiene og forsiktighet den forbindelse. Men tanken om det å sette en piercing i brystvorta ble mer og mer innbydende jo mer jeg tenkte på det. Jeg prøvde å forestille meg hvordan det ville være, fordi det å tenke igjennom ting mange ganger er en slags forberedelse som demper angst og spenninger. En anen fordel med å sette den i brystvorta var at den da ville være usynlig sånn til daglig. Jeg jobber i et konservativt arbeidsmiljø, og piercinger er ikke tilatt. Må smile litt på fjesene til kollegaene mine dersom jeg hadde dukket opp med en ring i øyenbrynet... Uansett en ring i Brystvorta var det jeg ville ha, og jekaten på den som skulle få lov til å tjene noen lapper på å stikke meg begynte våren 1996.
Jeg begynte å sjekke nettet og gå turer rundt i oslo hver gang jeg var i byen. Det var ikke så mange studioer i byen på den tida. Jeg gikk innom de få som var rundt om i byen. Jeg hadde noen kriterier før jeg valgte studio. Nå kommer du helt sikkert til å flire litt av meg. Jeg hadde satt opp følgende kriterier til vedkommende som skulle pierce meg:
- Vedkommende skulle være en mann
- Vedkommende skulle være over 25 år
- Vedkommende skulle virke velstelt
- Vedkommende skulle ha rolige bevegelser
- Vedkommende skulle virke som en person som tok helse såpass på alvor at vedkommende trente litt
- Vedkommende skulle ikke lukte røyk
- Vedkommende skulle møte blikket mitt
- Vedkommende skulle ha god ånde
- Vedkommende skulle ikke ha rødsprengte eller gulaktige øyne
- Vedkommende skulle ha rene negler
- Vedkommende skulle tenke seg om før han snakket
- Vedkommende skulle ha autoritet og sikkerhet i stemmen når han svarte på mine spm
- Studioet skulle være ryddig
- Studioet skulle virke rent
- Studioet skulle ha noe til å koke instrumentene sine i
Dette er stort vanligvis kriterier en bruker for å vurdere en fremmed for en legger livet i hendene hans. Nå har jeg lagt til enda flere, mye fordi jeg er så redd for nåler. jeg fant en "vedkommende" på Grønland i Oslo. Jeg husker ikke hva studioet heter, men det er nedlagt nå. Så ikke ut som om det var noe aktivitet der da jeg passerte stedet for noen måneder siden. Pierceren som ble "vekommende" tror jeg heter Håvard eller noe sånt. Jeg så han var mannen med en gang. Jeg bestillte time og begynte å grue meg.
Noen dager senere beveget det seg en svært nervøs "streiting" nedover forbi Oslo S. Jeg satte meg og vente på en stol. Jeg hørte et kvinne hyl. Det gikk noen minutter før Håvard kom ut sammen med en svært søt jente. Hun smilte lurt tilbake på meg da jeg kikket litt skremt å nysgjerrig. Jeg merket at jeg ble litt tent av å forestille meg hvor hun hadde piercet meg og nervøsiteten slapp taket. (Takk du hvem du enn var. Hvor piercet du deg egentlig?) Så var det min tur. Jeg tenkte bevisst på jenta for å ta tanken vekk fra nåla som skulle komme. Det virket for jeg var ikke lenger nervøs.
Håvard lurte på hvordan jeg hadde det, og jeg svarte bare bra. Så ba han meg ta av meg på overkroppen og legge meg på benken. Jeg gjorde som han sa, mens han fant frem noe utstyr fra noen skuffer. Han tok en tusj og merket den høyre brystvorten min. Så seteriliserte han stedet. Han sa ingenting så vidt jeg kan huske., Så fan han frem en slag saks, med et strikk. Jeg tenkte på hun jenta og greide å la vær å være til stede i det som skjedde. Så ba Håvard meg trekke pusten dypt tror jeg, og plutselig var nåla igjjenom. Det stakk litt, men var ikke så vondt som jeg hadde trodd. En enorm lettelse og et enormt adrenalinrush fylte meg, mye sterkere enn noe rush jeg hadde opplevd før dette øyeblikket. Jeg prøvde å reise meg men Håvard ba meg rolig om å slappe av. Jeg lå der og kjente på lykkefølelsen en stund. Så satte Håvard på noe plaster tror jeg og jeg kledde på meg igjen. Så gikk vi ut i butikken igjen og Håvard ga meg noen råd om hvordan jeg skulle stelle piercingene. Så gikk jeg skikkelig lykkelig hjemover igjen.
Tok tre piercinger til i årene etterpå, de har grodd fint ale sammen og jeg (og andre) har skikkelig glede av dem den dag i dag. Det er mange år siden jeg satte en piercing sist, men nå fikk jeg skikkelig lyst til å sette en nye mens jeg skrev dette.